Tekstutdrag

Han som gjorde det (2016)

Et ’screening room’ på en TV-stasjon. Liv-Mari og Karianne snakker til Jane.

LIV-MARI
Det vi vil dykke ned i er spørsmålet om hvorvidt det
gjør en moralsk forskjell om det var en eller flere.

KARIANNE
Blir det bedre eller verre av at det var to stykker?
Eller for den saks skyld tre, ikke sant?

LIV-MARI
Selv om det i vårt tilfelle vil være to. Blir
ansvaret delt, slik at det blir mindre skyld på hver,
eller øker grusomheten ved at det er to onde
mennesker og ikke ett?

KARIANNE
Og hva er ondskap, så klart.

LIV-MARI
Selvfølgelig, hva er ondskap.

          Beat.

KARIANNE
Og hva er skyld.

LIV-MARI
Skyld er også et viktig tema.

          Lengre beat.

Vi vil jo selvfølgelig ikke legge oss for tett opptil
noen enkeltsak.

KARIANNE
Mange tenker jo på James Bulger, så klart.

LIV-MARI
Liverpool i nittennittitre. Du kjenner sikkert til
det.

         Jane nikker kort.

Nettopp. Men det er så lenge siden, og det er ikke
så… hjemlig. Hører ikke hjemme her. Hos oss.

KARIANNE
Men disse to karakterene, Brita og Andrea, de er
skrevet rett inn i – eller de er heller tatt rett ut
fra – en hjemlig sammenheng.

LIV-MARI
De er jo kvinner, så klart.

KARIANNE
Eller jenter, da.

LIV-MARI
Til Karianne.
Jo, men når vi møter dem i serien så er de blitt unge
kvinner.

KARIANNE
Jaja, selvfølgelig, jeg mener bare at da de gjorde
det så var de barn.

LIV-MARI
Jo, så klart, men vi møter dem som voksne.

KARIANNE
Med mindre vi gjør flash-backs.

LIV-MARI
          Til Jane.
Selvfølgelig, hvis vi gjør flashbacks så får vi jo se
selve… selve hendelsen.

KARIANNE
Det kan jo hende vi må det, for at publikum skal
skjønne akkurat hvor grusom denne handlingen egentlig
var.

LIV-MARI
Vi har ikke bestemt oss hundre prosent enda for om
det er nødvendig.

KARIANNE
Men det kan hende det er det.

LIV-MARI
Det er en viss sjanse.

KARIANNE
Det er ganske sannsynlig.

LIV-MARI
Til Karianne.
Vil du si at det er ganske sannsynlig?

KARIANNE
Jeg tror jeg vil føle at vi trenger det, ja, når jeg
kommer dit. Det er veldig vanskelig å skrive dialog
som beskriver hva som egentlig –

LIV-MARI
Du skriver veldig fin dialog, det er en av dine
absolutte / styrker.

KARIANNE
Det er hyggelig at du sier det, men jeg er ikke
Ibsen.

LIV-MARI
Og takk og pris for / det!

KARIANNE
Og dessuten så er TV et visuelt medium, så vi kan
ikke lene oss på retrospektiv dialog –

LIV-MARI
          Til Jane.
Du vet jo like godt som oss at TV er et visuelt
medium.

 

Aldri meg mer, episode 4 (2016)

EKST. BALKONGEN, ROSETTAS LEILIGHET. FORTSETTER.

Lars kikker over kanten. Balkongen er av den
typen som er skåret inn i taket. Det er fem etasjer ned.

LARS
Fuck.

Bak seg hører han Rosetta skrike og dra i balkongdøra.
Lars klatrer ut på det glatte takmetallet.

Mens han åler seg baklengs ned det skrå taket ser han
Rosetta åpne det lille vinduet ut mot balkongen, for så å
skvise seg ut.

LARS (forts.)
Faen.

ROSETTA
Hvem tror du at du er? Putain de
merde!

Lars firer seg ut over kanten på taket. Han glipper
nesten, men får tak i takrenna. Han begynner å klatre de
fem etasjene ned til bakken.

Rosetta ser over balkongkanten, og forsvinner så igjen.

LARS
Shit.

EKST. BAKGÅRDEN, ROSETTAS LEILIGHET. FORTSETTER.

Gjennom et vindu ser Lars Rosetta løpe ned trappene i oppgangen.
Rosetta er i ferd med å ta ham igjen.

Lars er nå to og en halv etasje over bakken.

Under ham er et søppelskur. En søppelekontainer i plastikk
står dratt fram ved siden av skuret.

Lars hopper.

 

Bearboy (2014)

ADAM
I killed the bird. I’d never been hunting before. It
was easy. Spot, aim, shoot. It was over too fast. It
wasn’t a challenge.

Maybe what I liked the best was carving the arrows
out of wood. The knife was sharp. I cut myself on the
blade. The pain and the blood reminded me of the
power I have. How I can control my surroundings. How
I can change things. How nature lies beneath me. I
may live at the mercy of a number of forces, but
other lives can just as well exist at the mercy of
the choices I make. The knife brought my world
into… balance, sort of. I prefer the knife to the
arrows.

Seeing it die, the moment it dropped to the ground,
was OK. It was my doing. That felt good. But after
that, I just felt empty. Like; what’s next?

THE OLD MAN
Go on living?

ADAM
You are a fool.

 

Dark, blue flower (2006)

Voice
Yes?

Reporter
Not the flower. Not the flower. He begins _____________

Voice
You are breaking up…

Reporter
and she is clenching the silk pillowcase! and

the worst thing was her eyes. It was all there, the men that came out of the dust, her confusion, her fear, her strength… and her… vulnerability

Voice
So what exactly –

Reporter
A big, grey room, like a factory, but blankets everywhere. Waiting for ages, tied up, sitting on a pile of blankets. Then a man arrives with a camera. They point it towards me. The man cuts open my clothes with his knife and _____________

Voice
Helen, what are you on about?

Reporter
wanting him out of her! but he is still there, throbbing, screeching like tires against the walls of her _____________, her fingers tensed and feels like balloons about to pop she tries to scream but all that comes out is

a hiss

her muscles are so tense she can’t make sound and the air she presses out unwillingly caresses the hand of the sweat stinking

man. There. On the screen.

His twisted face scares me, so I stare into the camera. Like a big, staring eye. I imagine it being compassionate and quite sad. Sad and unable to do anything.

I stare into the blank black, past the white glimpse of light, deep into the dark emptiness, as if there would be someone there
if I stared hard enough.

Help me, I said.

I would, the eye answered. I would if I could.

Reklamer